Institutt Hougen

Kaia har slitt med både anoreksi og bulimi i mange år. I løpet av en sommerferie ved sjøen møter hun mennesker som alle har noe å gi henne av nye tanker, tanker som gjør at hun får et bedre forhold til seg selv, får tilbake tryggheten ved å være den hun her. Hun får tilbake troen på egne verdier, får tilbake tilliten til kroppen. Hun møter også kjærligheten. Boken er et JA til livet. Boken inneholder også tre terapitimer hos Helene, en psykolog som jobber etter NLP-metoden. Timene hos Helene forløper slik timene hos Hougen vanligvis gjør. Nedenfor kan du lese første kapittel av boken.

Forfatter og journalist Arne Danielsen har lest boken. Han sier mange vil ha utbytte av å lese den. Boken har ved siden av det terapeutiske også litterære elementer. Boken er i første rekke beregnet for dem som ønsker å komme ut av en spiseforstyrrelse og for dem som ønsker å vite mer om lidelsen, også for dem med terapeutisk bakgrunn. Gjennom å lese boken får man et annet perspektiv på hvordan man kan komme ut av en spiseforstyrrelse på en spennende og lærerik måte, ikke gjennom tvang og lidelse.

Det er ikke helt enkelt å få utgitt bok i Norge. Man må gjennom et nåløye. Derfor er det viktig å nå ut til så mange som mulig med budskapet. Et sted finnes en inngangsdør. Lykke til med å bli kjent med det første av 25 spennende kapittler.

Glad i meg selv?

Jeg løper, jeg raser over stokk og stein, bryr meg ikke om menneskene som stirrer på meg, som glor på meg. Jeg vet ikke om de gjør det, men det føles slik, føler deres foraktende blikk. Jeg er så sint, så fortvilet at jeg kunne drepe. Det er lenge siden jeg har følt meg så rasende, rasende på familien min som tvang meg til å bli med, rasende på pappa. Jeg er 21 år, men de behandler meg som om jeg skulle vært en unge. Noen ganger er jeg også temmelig ufordragelig. Skammen over å oppføre meg så barnslig gjør meg enda mer rasende, men nå på meg selv. Jeg dunker knytteneven mot pannen, vil løpe enda fortere for å bli kvitt enda litt mer av fettet som disser i kroppen, men klarer det ikke. Jeg snubler, reiser meg igjen og løper videre. Det smerter i kroppen, hjertet hamrer i brystet, og jeg kjenner blodsmaken i munnen. Etter et kvarter siger jeg sammen på bakken av utmattelse. Det svartner for øynene. Jeg føler meg helt utmattent. Så kommer gråten. Hemningsløst hikster jeg. Jeg ser meg om, men heldigvis er det ingen som ser meg, bare noen måker som kretser rundt statuen av Ulabrand. Skyldfølelsen svir i brystet. At jeg kan hate foreldrene mine, de som alltid har gjort sitt beste for meg. Men da jeg så pappa stå på kjøkkenet og steke egg i den ene stekepannen og masse bacon i den andre, brast det for meg. Han hadde fem egg i stekepannen. Det betyr at han ville at jeg også skulle spise egg og bacon til frokost. Jeg kunne helt tydelig se det på holdningen hans, på ryggen hans, at han hadde bestemt seg for at jeg også skulle spise sammen med dem – egg og bacon. Ingen skal få meg til å spise egg og bacon.  Aldri! Da klikket det. Jeg skrek, løp ut og smelte døren igjen etter meg. Jeg husker kommentaren til Vesla: ”Nå igjen”. At hun kan være så infam, så arrogant og nedlatende.

Hjertet roer seg ned, jeg klarer å puste normalt igjen, ser den tynne kroppen min. Hvordan kunne jeg oppføre meg slik. Hvordan kunne jeg føler meg så feit når jeg ser at kroppen min er så tynn? Jeg begriper det ikke. Jeg er syk, syk i hodet mitt, fortapt. Jeg har gått i behandling i mange år, men jeg blir ikke frisk. Ingen kan hjelpe meg. Dette må jeg leve med resten av livet mitt. Aldri, aldri, aldri bli frisk og få et normalt liv, Aldri møte kjærligheten, aldri få barn! Fortvilelsen nesten kveler meg, og jeg gråter stille inne i meg. Lenge. Utmattelsen gjør at jeg siger enda mer sammen. Jeg blir litt borte, vet ikke hvor lenge jeg ligger slik. Men som gjennom et tåkeslør hører jeg svarttrosten synge. Sangen dens er så langt borte, og likevel så nær. Langsomt kommer jeg til meg selv igjen. Jeg ser den vakre fuglen sitte på en gren like ved. Aldri har jeg hørt en svarttrost synge så vakkert. Er det et budskap? Er det mulig at jeg likevel kan få hjelp? Tårene renner igjen nedover kinnet. Stille tårer, salte tårer. Jeg forsøker å tørke dem bort, men det nytter ikke. Det kommer bare nye tårer. Jeg lar dem bare renne.

Etter hvert stilner gråten. Jeg klarer å puste dypere, trekke inn den friske sjøluften. Ferien ligger jo foran meg. Jeg har vært her så mange ganger før, har mange minner, både gode og vonde. Vi kom hit i går. Reisen var ulidelig varm, men det gjorde ikke noe, for da frøs jeg i alle fall ikke. Jeg har tilbrakt sommerferiene sammen med familien på hytta her på Ula så lenge jeg kan huske. Vi har ikke strandlinje, men det er bare noen minutters gange ned til sjøen og båthavna. Dessuten er her en fantastisk sandstrand rett ut mot havet. Her er det alltid mange mennesker og mye liv. Når jeg har behov for å være for meg selv går jeg gjerne opp til statuen av Ulabrand og skuer som han ut over havet, helst om kvelden eller natten. Det er fantastisk å oppleve, særlig når det er fullmåne. Da føler jeg meg ett med hele universet. Andre ganger er jeg ute i skogen og føler roen fra de store trærne, særlig når håpløsheten kveler meg. Trærne på holmene er små og forblåste, lener seg bort fra havet og høststormene, klamrer seg til sprekker i fjellet for ikke å bli blåst på sjøen. På mer beskyttede steder vokser store trær, ikke så høye, men brede og kraftige. Det er noe spesielt med trær. De er mine venner. De har den styrken jeg selv mangler. Naturopplevelsene her holder meg oppe. Jeg er glad hytta vår ligger litt tilbaketrukket. Vi har litt utsikt over sjøen, men hytta ligger likevel så beskyttet til at vi ikke merker så mye til det når det blåser. I klarvær har vi ofte solgangsbris. Om morgenen blåser vinden fra land. Om ettermiddagen snur den. Det er ideelt når vi seiler, det er så deilig å slappe av mens båten slører utover om morgenen og innover om kvelden. Vi seiler ofte helt ut til de ytterste øyene eller til Svenner fyr. Jeg har alltid vært glad i å bade og sole meg der.

Jeg kan godt huske mine lykkelige somre, intensiteten i alle opplevelser. Men det var før, før jeg ble syk for mange år siden. Særlig godt husker jeg kaprifolien mot hytteveggen, den søte milde duft som minner meg om de mange lyse sommerkvelder. Nå har alt bleknet. Intensiteten er borte. Hvor jeg lengter tilbake til å leve slik det var før! Jeg har ikke noe ønske om å bli barn igjen, men jeg savner å føle at jeg lever. Stundene oppe ved Ulabrand, eller når jeg holder rundt et av de store trærne, spesielt den gamle eika oppe i åsen, og føler dens vennskap, gir meg tilbake litt av den gode følelsen jeg hadde en gang.

         De senere årene har vært vanskelige, særlig ute blant folk. Jeg føler at de glor på meg, ser på meg med sine kritiske blikk og stikkende øyne som svir i nakken. Jeg føler at de ser alle feilene mine, ser hvor stygg jeg er, selv om jeg slett ikke er så mager som jeg var på det verste. Jeg føler meg som et null. Jeg er et null! Følelsen vil ikke slippe taket, den har bitt seg fast i meg, og jeg er ofte svært deprimert.

Som du kanskje skjønner, sliter jeg med både dårlig selvbilde, depresjoner og angst. Du lurer kanskje på hvorfor jeg gjør det, og det skal jeg si deg, selv om det er tøft å innrømme det. For syv år siden fikk jeg anoreksi, som senere gikk over til bulimi i en periode. Den var verre enn anoreksien, for da kom skammen over å misbruke maten, følelsen av å svikte meg selv. Det totale nederlag! Jeg følte meg totalt mislykket, som en mislykket anorektiker. Som anorektiker hadde jeg i det minste kontroll, full kontroll over kropp og mat, en dødens kontroll. Kontrollen gav meg en seiersrus. Nå har jeg fått tilbake kontrollen. Jeg spiser noe fordi jeg vet med forstanden at kroppen må ha næring, men hvor jeg hater det, hater å spise, hater meg selv, hater kroppen min! Jeg er livende redd for å miste kontrollen og falle tilbake til bulimien, eller overspise og bli feit, feit med stor F.

         Nå er det sommer og jeg er her med familien. Egentlig ville jeg dra til Island med noen venner, men foreldrene mine tvang meg til å bli med hit i stedet. De sier de er redde for meg. Jeg gikk ned to kilo før sommeren på grunn av eksamenspress. Mamma så det og ble engstelig. Søsknene mine Erik og Vesla er også med. Storebror Petter har sommerjobb i hovedstaden. Han kommer ofte ned i helgene. Det er alltid så hyggelig når han kommer. Da glemmer jeg litt problemet mitt for en stund. Vi har så mye å prate om. Han er veldig kjekk. Jeg har lagt merke til at han får mange beundrende blikk. Jeg føler meg ikke så lite stolt når andre ser oss sammen, enten vi går tur eller er ute og seiler. Da føler jeg at de ser på ham, ikke  på meg. De tror sikkert at han er kjæresten min. Skulle ønske jeg hadde hatt en kjæreste, men ikke nå, først når jeg blir frisk, hvis jeg noen gang blir det da.
         Tårene stilner, jeg samler meg, børster av meg mosen på klærne. Føler jeg er sulten og trenger litt mat. Et kliknekkebrød og litt cottage cheese, kanskje et eple? Jeg reiser meg, kjenner etter hundrelappen jeg har i lommen. Så går jeg rolig ned fra fjellet, later som om intet har skjedd. Snart kommer jeg til butikken nede i havna. Jeg kaller den frokostbutikken. Den var opprinnelig en kiosk som er åpen bare om sommeren. Men de har utvidet og utvidet. I dag får vi kjøpt det meste av det vi trenger her, ikke bare mat, men også utstyr til båt, maling, klær, osv. Den er som vanlig full av folk. Mange kjenner jeg fra tidligere. De kommer igjen år etter år. Noen av dem har jeg snakket med og tenker på dem som venner, noen er jeg på hils med, og andre kjenner jeg bare av utseende. Noen mennesker er det lett å få kontakt med, mens andre har visst ikke lyst til å snakke med noen. Før tok jeg kontakt for å prate med folk. Ofte ble det bare snakk om været, men det var ikke så viktig. Følelsen av kontakt og fellesskap var viktig. Da var det ikke så viktig hva vi snakket om. Det er annerledes nå. Jeg vil helst ikke snakke med noen. Jeg har nok med meg selv og mine egne tanker. Egentlig burde jeg være glad for å kunne snakke med andre om dagliglivets små hendelser, men det interesserer meg ikke lenger. Det er ingen ting som interesserer meg lenger. Hele tiden kverner det i hodet mitt, de samme tankene om og om igjen. Det er alltid om mat, vekt, fett og kalorier, om hvor stygg jeg er. Jeg ser alltid etter hvor mange kalorier det er i de varene jeg kjøper. Har jeg et valg, tar jeg alltid det med minst kalorier. Jeg ser også etter hvor mye fett de inneholder. Helst vil jeg ha mat uten fett. Fett får meg til å føle meg ekkel. Ordet fett fyller meg med vemmelse.
         Med ett føler jeg at noen ser på meg. Jeg snur meg. Der står Oscar. Filosofen, tenker jeg. Han virker som en filosof fra det gamle Hellas, som Sokrates eller Platon. Oscar bor det meste av året her nede. Han bærer tydelig preg av å ha vært mye ute i sol og vind. Huden er brun og håret bleket av all sola. Noen grå hår har han visst, men de har ikke blitt flere siden i fjor.
- Så godt du ser ut, så pen du er!
Oscar ser vennlig på meg. Det gjør vondt å høre. Han kan umulig mene det. Jeg blir irritert, men sier ikke noe. Jeg føler meg bare feit og mislykket. Jeg føler han ser tvers gjennom meg, ser min elendighet.
- Det var det jeg tenkte. Du liker ikke at folk sier du ser godt ut, eller at du er pen?
Jeg svarer fortsatt ikke, men tankene svirrer. Hva mener han? Hva er det han vil fortelle meg? Skjønner han at jeg har anoreksi? Han kan umulig se det på meg. Jeg er da ikke så tynn lenger. Da jeg var som tynnest gikk jeg alltid med vide klær i mange lag, med sokker i bh-en for at de ikke skulle se hvor flat jeg var. Slik kunne jeg gjemme meg bort, trodde at ingen så meg. Ingen kunne se at ribbena mine stod ut. Men ansiktet mitt har heldigvis alltid sett normalt ut. Skjønner han hvordan jeg har det?
- Du ser ikke glad ut, Kaia. Du virker ulykkelig. Blikket ditt er tomt. Du kan umulig være glad i deg selv.
Jeg tier.
- Får jeg stille deg et spørsmål, Kaia?
- Ja, svarer jeg nølende.
- Er du egentlig glad i deg selv? Er du glad i kroppen din?
Jeg er taus, synes spørsmålet hans er ubehagelig.
- Kan vi ta en prat utenfor? Det er noe jeg vil fortelle deg.
Jeg føler meg presset opp i et hjørne. Hva er det han vil? Han vet da ikke hvordan jeg har det. Han kan umulig vite hva som plager meg?
- Ja, jeg skal komme. Men det må ikke ta lang tid, familien venter på meg, lyver jeg.
Når jeg kommer ut håper jeg at Oscar har gått, men han sitter på benken. Han ber meg med en håndbevegelse å sette meg. Det er allerede blitt veldig varmt i sola, så jeg er glad benken står litt i skyggen av trærne. Jeg ser utover sjøen. Det er fralandsvind. De første seilbåtene er allerede ute på fjorden. Livsglade mennesker. Andre er ute og fisker. Mange sverger til fersk fisk til middag. Det gjorde jeg også en gang, men nå kan det være det samme. Det er like greit med frossen torsk. Makrell eller laks synes jeg ikke noe om lenger. Den fisken er for feit. Ordet feit gjør meg kvalm, får lyst til å spy.
- Kaia, jeg er bekymret for deg. Det er ikke det at du er så tynn, for det finnes friske mennesker som er tynnere enn deg, men du er ikke glad lenger. Du plystrer ikke lenger, du synger ikke lenger. Det har du ikke gjort på mange år. Du virker ulykkelig. Har jeg rett?
- Ja, jeg hater …. begynner jeg nølende. Så tier jeg og ser ned i bakken , ser en maur drasse på en barnål. Håper han ikke hørte hva jeg var i ferd med å si.
- Hater deg selv? Er det det du mener? Men hvorfor det?
- Jeg er misfornøyd med kroppen min.
- Du hater altså deg selv fordi du er misfornøyd med kroppen din?
- Ja, den er altfor feit, glipper det ut av meg. Jeg rødmer, håper han ikke ser det.
Med ett føler jeg at jeg har sagt for mye. Jeg føler meg dum og reiser meg for å gå, men Oscar holder meg tilbake. Noe i stemmen hans får meg til å sette meg igjen.
- Jeg er heller ikke fornøyd med kroppen min, men jeg er da glad i den likevel.
- Det kan du si det, men jeg er ikke deg.
- Jeg tror at du overhodet ikke er fornøyd med noe ved deg selv. Stemmer det?
Jeg tier.
- Men kan du ikke være glad i kroppen din likevel?
- Jeg kan ikke være glad i noe som er så stygt!
- Jeg skjønner at du ikke er fornøyd med kroppen din, men kan du ikke være glad i den likevel, selv om du ikke er fornøyd med den? Hvis du hadde hatt en datter, ville du ikke vært glad i henne – selv om du ikke hadde vært fornøyd med hvordan hun ser ut?
- Selvfølgelig ville jeg vært det, men det er noe helt annet.
- Åh? Det må du forklare nærmere.
Jeg er taus, angrer på at jeg har utlevert meg selv, angrer på at jeg har sagt noe som helst. Jeg føler meg blottstilt, så naken. Hva tenker han om meg nå?  Æsj!  Kroppen min er ikke slik jeg vil den skal være. Den kommer heller aldri til å bli det. Jeg skulle ønske jeg hadde en annen kropp.
- Kaia, tenk på det. Tenk på at kroppen din trenger minst like mye omsorg og kjærlighet som et barn. Tenk på det!
Jeg nikker ettertenksomt, forvirret. Hva er det egentlig han mener? Jeg skjønner ikke helt. Det skjer et eller annet inne i meg, men klarer ikke sette ord på det. Etter en stund fortsetter han:
- Jeg har også lagt merke til hvordan du går. Du beveger ikke overkroppen din når du går. Du går stiv som en pinne, rett opp og ned som en blyant. Du går fort og målbevisst, men har stivnet til i bevegelsene dine. Det forteller meg at du også har stivnet til i følelsene dine. Jeg opplever at du har mistet kontakt med kropp og følelser. De eneste følelsene du kjenner til er angst og depresjon. Har jeg rett
Det treffer meg i hjertet. Det hadde jeg ikke tenkt på. Han leser meg som en åpen bok. Jeg får igjen lyst til å gå, løpe min vei, men det er noe som holder meg tilbake.
- Jeg skal fortelle deg om en opplevelse jeg hadde en vinterdag i Tønsberg for noen år siden. Jeg skulle til et møte, hadde dårlig tid. Jeg stresset av gårde. Med ett la jeg merke til en dame som gikk fortere enn meg. Jeg syntes det var litt rart, for hun var ganske liten av vekst. Jeg la merke til hvordan hun gikk, hvordan hun beveget kroppen. Så forsøkte jeg å gå på den samme måten. Nesten umiddelbart var det som om jeg fløt fremover, som en seilbåt som slører i bidevind. Det var som om bevegelsene startet i magen og spredte seg utover. Med ett gikk jeg fortere enn henne, og mer avslappet. Det overrasket meg! Siden den gang har jeg alltid forsøkt å la magen styre både pusten og bevegelsene mine. Tidligere gikk jeg som om jeg var en meter foran meg selv, nesten uten å puste. Stress! Kaia, legg merke til hvordan du går, hvordan du puster.
- Det skal jeg gjøre på vei tilbake til hytta. Det virker uvant, men jeg skal prøve.
Det oppstår en liten pause, får litt tid til å tenke. Jeg er glad han snakker om noe annet enn kroppen min og selvhatet mitt  Jeg har visst alltid vært hodestyrt, vært foran meg selv. Når jeg jogger har jeg alltid følt jeg har hatt dårlig tid, vært minst en kilometer foran meg selv. Jeg vil øve meg på å være mer i kroppen, mer i magen. Det er litt skremmende, så negativ som jeg har vært til kroppen, ikke minst magen min.
- Hvordan hadde det forresten vært for deg om dine foreldre hadde sagt følgende: «Dersom du har beste karakterer på skolen, er best i idrett, er best i korpset, har det ryddig og pent på rommet ditt, har en perfekt kropp, kler deg pent, oppfører deg intelligent og høflig, slik at vi kan være stolte av deg og vise deg frem, så kan du få bo hos oss. Men hvis vi har det minste å utsette på deg, vil du være en skam for familien. Da kan du bare pakke sakene dine og forsvinne ut.» Hvordan hadde det vært å vokse opp med slike foreldre?
- Forferdelig!
- Da vet du hvordan kroppen din har hatt det.
- Hvordan er det i stedet å vokse opp med foreldre som er glad i deg – uansett hvordan du er, uansett om du er snill eller vrang?
- Det høres fint ut. Det er faktisk slik jeg har vokst opp.
- Da vet du hva kroppen din trenger – ubetinget kjærlighet.
Det treffer meg. Tårene sprenger på, men jeg klarer å holde dem tilbake. Jeg blir både redd og glad. Kan han kanskje hjelpe meg? Nei, det tror jeg ikke. Ingen kan hjelpe meg, jeg har ikke noen fremtid, eller er det mulig at ....?
- Du kan velge mellom to liv. I det ene er du fylt av forakt for hele deg, et intenst hat mot kroppen din, mot hele deg. Oscar gjør en håndbevegelse fremover. Jeg ser for meg en tilstand der jeg er fylt av svart hat. Forferdelig! Oscar fortsetter:
- I det andre livet er du fylt av kjærlighet til hele deg og til kroppen din, slik foreldrene dine har vist deg kjærlighet i alle år.
Jeg ser for meg en tilstand der jeg er fylt av et utrolig lys som stråler ut i alle retninger, akkurat som sola. Jeg klarer å se det, men å føle det, det virker så fremmed og uvirkelig.
- Hvilket liv velger du?
- Jeg ville helst valgt det positive.
- Jeg spør ikke om hvilket du ville valgt. Jeg spør om hvilket liv du velger!
- Jeg skjønner. Jeg velger det med kjærlighet!
Jeg ser for meg hvor naturlig det er å gi kjærlighet til et barn, tenker på at kroppen min aldri har gjort meg noe vondt, bare gjort så godt den kan. Hvorfor skulle jeg hate den? Noe vondt inne i meg slipper litt taket. Jeg vil si noe, men finner ikke ord. En tåre renner nedover kinnet.
- Hvilken farge passer til den gode tilstand av kjærlighet?
- Rød, nei gul.
- Hvilken farge passer til hat?
- Svart.
- Hvilken følelse vil du ta vare på fremover, den gule eller den svarte?
- Takk skal du ha, Oscar. Du må være en trollmann. Tusen takk! Jeg skal prøve å holde på den gule følelsen. Er det noe jeg kan gjøre for deg til gjengjeld?
- Den beste lønn du kan gi meg er at du får det bedre med deg selv. Smilet ditt, blikket ditt er lønn nok. Hils hjem.

Jeg har alltid vært opptatt av farger, har malt flere bilder, men jeg har aldri tenkt på at følelser har farger. Når jeg tenker på bilder jeg har malt, så sier vel fargene jeg har valgt noe om følelsene mine? Det slår meg at det er selvforakten og frykten jeg har malt. Jeg har malt min egen sykdom! Hvilke farger velger jeg når jeg skal male kjærlighet i stedet for forakt? Helt andre farger, mye lysere, mye gult, også grønne og blå følelser vil jeg male! Den svarte og den grå trenger jeg ikke lenger. Jeg vil male den gule følelsen! Eller skal jeg male hele regnbuen, ha regnbuen i hjertet mitt - ikke bare i hjertet mitt, men i hele kroppen min? Hva slags bilder er det da jeg maler?
    På veien tilbake til hytta legger jeg først merke til hvordan jeg var vant til å gå. Så lar jeg magen styre pust og gange. Det føles mye bedre. Jeg går mer avslappet, føler jeg har tid nok, puster dypere, slipper stresset. Før jeg vet ordet av det er jeg tilbake til hytta. Nye tanker fyller hodet mitt. Det er utrolig hva farger kan gjøre med et menneske.
- Så glad du ser ut!
- Takk, mamma, svarer jeg, men tror ikke helt at hun mener det, så rasende som jeg var da jeg løp på dør i sted. Det er bare utenpå at jeg virker glad, eller? En ny følelse er der, en ukjent følelse som jeg må venne meg til. Følelsen er god, men fremmed og litt skremmende. Jeg blir forvirret, men viser det ikke.
- Du er sikkert sulten. Du må få i deg litt mat. Vi har spist for lenge siden.
- Jeg er ikke sulten.
Bæreposen med kliknekkebrød og epler står igjen utenfor butikken. Men det kan være det samme. Det er sikkert noen som har tatt det med seg.
- Ja, men du må da spise! Husk vi skal på båttur etterpå, og det kan gå en stund før vi får mat igjen.
- Jeg traff Oscar i butikken. Vi satt utenfor og pratet en stund. Jeg var faktisk litt sulten, så jeg spanderte en is på meg selv, så jeg er ikke sulten.
- Det var vel en saftis, det da, sier Vesla og ser utfordrende på meg.
- Yoghurtis, Jeg føler meg krenket og såret.
Mamma ser forskende på meg, men jeg møter blikket hennes - trassig. Om jeg hadde veket blikket, ville hun sikkert skjønt at jeg lyver. Det er ingen god følelse, føler meg så barnslig, og det ergrer meg. Jeg føler likevel at hun skjønner at jeg lyver, men jeg sier ikke noe for å slippe krangel. Det nytter ikke å diskutere med henne.
- Så barnslig, hører jeg Vesla si i det jeg marsjerer ut og slenger døra igjen etter meg.
Ingen skal tvinge meg til å spise frokost! Jeg må ha noe å gå på, slik at jeg tør spise senere på dagen. Hvis hun ville tvinge i meg mat nå, kunne jeg like gjerne ta livet av meg. Jeg vet hvor hun har gjemt sovemedisinen sin. Hun tror at jeg ikke vet det, men det gjør jeg.
    Jeg går til jeg ikke ser hytta lenger. Jeg føler trang til å jogge, men klarer det ikke, føler meg så sliten. Det ville vært så befriende å jogge, bli kvitt noen vonde følelser. Hvis jeg hadde spist frokost nå, ville jeg følt at jeg hadde sabotert meg selv, og fått veldig dårlig samvittighet. Nå når jeg har droppet frokosten er det ikke så vanskelig om jeg ikke får løpt noen kilometer. Å løpe av seg fett gir meg en befriende og god følelse, blir liksom renere, føler meg mer vel. Men et eller annet sted inne i meg murrer den dårlige samvittigheten. Jeg vet at jeg er for tynn, at jeg ikke bør løpe, men jeg klarer så sjelden å la være. Enten jeg jogger eller jeg går vanlig, har jeg dårlig samvittighet. Jogger jeg, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg vet jeg skader kroppen min. Når jeg ikke jogger får jeg dårlig samvittighet på grunn av fettet som forurenser meg. Den dårlige samvittigheten er der hele tiden, og den gnager, rir meg som en mare. Blir jeg noen gang  kvitt den?
         Jeg kommer igjen på det Oscar sa, om kjærlighet og farger, og på den gode følelsen han ga meg. Den er helt annerledes enn den jeg får av å jogge. Den er mer harmonisk, mer i hele meg, mens joggelykken sitter mest i hodet. Men Oscar har blitt så fjern. Nå føles kroppen min mest som en mekanisk ting, som en maskin. Jeg må bare jogge hver eneste dag, helst to ganger om dagen, for å bli kvitt alt det vemmelige fettet. Helst vil jeg ha en kropp uten fett. Nå er den feit og ekkel. Den er til å spy av. Oææææ! Jeg husker at helsesøster en gang kontrollerte matpakkene våre. Det var i 6. klasse. Hun skrapte av smør fra en. Da forsto jeg at fett er skadelig. Det føles så godt, så riktig, å kvitte meg med fettet som holder på å kvele meg.