Etter over fire år med spiseforstyrrelser har Mia Nyheim Guttormsen (21) funnet tilbake til livet. Mamma Mona har fått tilbake sin livsglade datter.
Sammen har de lært livets lekse om avmakt og tålmodighet, men også om ærlighet og samhold. Nå håper de å kunne hjelpe andre ved å fortelle sin historie - akkurat slik de selv fikk hjelp da Sonja Brekkemoen sto frem i Agderposten.
21. september 2002: Mamma Mona Nyheim Aanonsen er fortvilet og usikker. Datteren Mia har nettopp begynt på siste året på ungdomsskolen. Men livet er ikke lett, verken for mor eller datter. Over lang tid, kanskje halvannet år, har det utviklet seg. Mia er stadig sjeldnere glad, opponerer ofte hjemme, og blir tynnere enn hun naturlig er. Smilet hos ungjenta blir gradvis borte. "Er det en vanskelig tenåringstid, eller er det noe annet?", undret den bekymrede moren.
Artikkelen i Agderposten treffer henne med et brak. Hun hev seg på telefonen til Sonja Brekkemoen i Arendal. Mistankene ble bekreftet: Mia har spiseforstyrrelser.
Hard kamp
Det ble starten på Mia og Monas kamp for å få livet tilbake. Det ble en lang og hard vei å gå. Mange av hindrene de møtte var forutsigbare. Men vanskeligst var kanskje den uforutsigbare motstanden som dukket opp der de to sterke kvinnene ventet den minst.
-Det mest frustrerende var kanskje opplevelsen av at din egen datter ble et nummer i rekken. For meg var hun jo ikke det; hun var min egen dyrebare datter, sier Mona Nyheim Aanonsen.
Sjokkene skulle vise seg å stå i kø for den omsorgsfulle moren. Det første kom da hun kontaktet datterens lege og ba om råd. Legens munn var lukket med sju segl. Moren hadde ingen rett til å få detaljopplysninger om datterens helse.
-Jeg trengte hjelp til å holde datteren min levende. Jeg var jo ikke interessert i hva slags medisiner hun fikk, eller andre detaljer.
Venteliste
Runden med legen ble ikke den siste. Ingen, knapt henne selv, trodde den milde og vennlige kvinnen var i stand til å oppvise maken til sinne som hun gjorde i møtet med leger og psykologer i hjelpeapparatet.
Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) var første stasjon. Etter flere ukers ventetid fikk Mia time hos en sosionom. Ventingen føltes meningsløs, for Mia følte seg elendig og på sammenbruddets rand. Hun ønsket hjelp.
-"Jeg har ikke lyst til å leve mer", sa Mia til sosionomen. Med løfte om at kontoret skulle ta kontakt, sendte de 16-åringen hjem til Grimstad. Hun hørte aldri noe fra BUP.
Akutt innlagt
Vennene ble usikre og trakk seg vekk. Kontakten med foreldrene var vanskelig. Hun ble stadig mer ensom, og følte seg alene med problemene. 20 kilo lettere var det lite igjen av henne. Den lille energien hun klarte å mobilisere, gikk med til å planlegge hvordan hun skulle spise, eller ikke spise. Sykdommen styrte henne.
Det endte med akutt innleggelse på psykiatrisk avdeling i Arendal.
-På sykehuset fant jeg ro og trygghet, minnes Mia.
Samtidig husker hun godt usikkerheten som kom over henne igjen da hun etter bare fire dager fikk beskjed om at hun måtte hjem på helgepermisjon. Bemanningen tillot ikke at hun ble der over helgen.
Hjemme i Grimstad tok det ikke mange timene før det gikk galt. Igjen måtte mamma Mona ta affære. En ny kamp med nebb og klør. Og trusler.
-Jeg fant meg ikke i at jenta kunne sendes ut med en gang hun var akutt innlagt. Jeg ringte og ga klar beskjed: "Vi setter oss på trappa og tar med soveposer. Der blir vi sittende til Mia slipper inn igjen".
Det virket.
Tilbakefall
-Jeg følte meg likevel ikke frisk. Jeg hadde det ikke greit inni meg, forteller Mia. Igjen ville hun at omgivelsene skulle se hvor ille hun hadde det. Tilbakefallet var et faktum.
Tilbake i "systemet". En positiv opplevelse ble kommunens initiativ til å opprette et team rundt Mia. Hun fikk oppnevnt en koordinator som hun kunne forholde seg til om både behandling, avbrutt skolegang og økonomi. Det ble en stor lettelse.
-Hele tiden var noe av problemet at Mia selv skulle ta tak i alt; bestille timer hos lege og psykolog og ordne opp på skolen. Hun var svak og ga seg med en gang hun møtte motstand. Først da jeg la litt trykk bak, kom vi i mål. Det er synd at det skal være slik, for det er slett ikke alle som har noen til å hjelpe seg, mener Mona.
Noen dager senere traff Mia en gammel bekjent på gata i Grimstad. De hadde møtt hverandre som pasienter på psykiatrisk avdeling, begge med spiseforstyrrelser. Nå så hun frisk ut. Mia lurte på hva hun hadde gjort. Svaret var Institutt Hougen i Oslo (min uthevning). Det hadde hjulpet henne.
Det ringte en bjelle hos mamma Mona. Institutt Hougen hadde også Sonja Brekkemoen fortalt om i den avgjørende samtalen to år tidligere. Hun hev seg på telefonen nok en gang. Det var en onsdag. Mandagen etterpå var Mia på plass i Oslo.
-Vi snakket om følelser, om hvordan jeg skulle bearbeide de vonde følelsene og etter hvert erstatte dem med andre tanker, forteller Mia om terapien hun fikk. Nesten som mental trening.
Etter bare den første timen med såkalt nevrolingvistisk programmering (NLP-metoden) følte Mia seg bedre. Etter en uke og noen flere timer reiste hun hjem. NLP-terapeut Nils Henrik Hougen hadde funnet den riktige "knappen" i Mias hode.
Sakte, men sikkert fikk Mia livsgnisten tilbake. Smilet; ikke bare det påtatte, men det ekte og inderlige, var der igjen.
-Nå smiler du jo med hele ansiktet igjen, bemerket gamle venner.
